Kvalitet vektes 40 prosent – men hva betyr det egentlig?

Mange leverandører leser vektingen i en konkurranse som en arbeidsplan: kvalitet 40 prosent, altså 40 prosent av innsatsen. Det er en rimelig tanke, men den fanger ikke hele bildet. Vektingen sier hvor mye hvert kriterium skal telle. Men hvor store utslag poengene faktisk gir, ser ut til å påvirkes vel så mye av evalueringsmodellen – og den får du ofte ikke se. Her forklarer vi forskjellen slik vi forstår den, og hva du kan gjøre med den.

Hva vektingen egentlig sier

Tildelingskriteriene er det oppdragsgiver rangerer tilbudene etter. Hovedregelen etter anskaffelsesforskriften er at kontrakten tildeles tilbudet med det beste forholdet mellom pris eller kostnad og kvalitet i offentlige anskaffelser. Tildeling på laveste pris eller kostnad alene er i kunngjøringspliktige anskaffelser bare mulig der klima- og miljøhensyn i stedet ivaretas gjennom krav i kravspesifikasjonen, eller der lovens unntak gjelder – en begrensning som kom med miljøreglene i 2024, og som fra 1. juli 2026 følger av anskaffelsesloven § 5b.

For anskaffelser over EØS-terskelverdi sier anskaffelsesforskriften § 18-1 sjette ledd at oppdragsgiver «skal angi tildelingskriterienes relative vekt». Vekten kan oppgis innenfor en ramme med et passende maksimalt utslag, og bare der det av objektive grunner ikke er mulig å vekte, kan kriteriene i stedet oppgis i prioritert rekkefølge.

Så langt er alt greit: du ser at pris teller 60 prosent og kvalitet 40, og du vet hvor du skal legge tyngden. Problemet begynner når prosentene skal bli poeng.

Vekting og evalueringsmodell er to forskjellige ting

En evalueringsmodell er regnestykket som gjør pris og kvalitet til sammenlignbare størrelser. Den vanligste typen er en poengmodell: hvert kriterium gis poeng, poengene ganges med kriteriets vekt, og den med høyest sum vinner. Alternativet DFØ nå primært anbefaler, er å prissette kvalitet – kvalitetsforskjellene gis en verdi i kroner som justerer tilbudsprisen, og laveste evaluerte pris vinner.

Her er det viktige: anskaffelsesforskriften har ingen bestemmelser om evalueringsmodeller. Utgangspunktet er at oppdragsgiver står fritt til å velge modell, og KOFA har flere ganger uttalt at valget ligger innenfor oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn og bare i begrenset grad kan overprøves rettslig.

EU-domstolen slo dessuten fast i sak C-6/15 (Dimarso) at oppdragsgiver ikke har plikt til å opplyse om evalueringsmodellen i konkurransegrunnlaget. Samtidig satte domstolen noen grenser som er verdt å kjenne: modellen kan ikke endre tildelingskriteriene eller vektingen av dem, den skal som hovedregel være besluttet før tilbudene åpnes, og har oppdragsgiver først opplyst hvilken modell som skal brukes, er de bundet av den.

Med andre ord: du har krav på å få vite vektingen, men ikke nødvendigvis regnestykket.

Regnestykket som viser hvorfor dette betyr noe

Ta et tenkt eksempel med runde tall: en konkurranse med pris 60 prosent og kvalitet 40 prosent, poengskala 0–10, og to tilbud der det dyreste ligger 6 prosent over det laveste.

Modell A er DFØs såkalte basismodell: 10 poeng til laveste pris, 0 poeng til et tilbud som er dobbelt så dyrt. Det dyreste tilbudet får da 9,4 poeng på pris. Forskjellen på 0,6 poeng, vektet med 60 prosent, gir 0,36 poeng i totalen. For å hente det inn trenger det dyreste tilbudet under ett poeng mer på kvalitet.

Modell B er en strammere lineær variant, der vi for eksempelets skyld lar et tilbud 20 prosent over laveste pris få 0 poeng. Slike modeller med brattere skala finnes i mange varianter. Nå får det dyreste tilbudet 7 poeng på pris. Forskjellen er 3 poeng, vektet 1,8 poeng – og kvalitetsforspranget må være 4,5 poeng på en skala fra 0 til 10 for å veie opp.

Samme vekting. Samme priser. Helt ulikt utfall – i hvert fall i dette tenkte eksempelet. DFØ demonstrerer det samme poenget selv i sin veiledning, der de kjører de samme eksempelprisene gjennom fire forskjellige modeller og får fire forskjellige resultater.

Problemstillingen dukker opp i klagesaker

Dette er ikke bare en teoretisk spissfindighet. Problemstillingen dukker jevnlig opp i klagesaker, og to avgjørelser illustrerer den fra hver sin kant.

• I KOFA 2024/214 (Vennesla kommune) kom nemnda til at oppdragsgiver hadde brutt regelverket ved å benytte en ulovlig evalueringsmetode – men at bruddet ikke hadde påvirket utfallet av konkurransen.
• I stornemndsaken KOFA 2021/1000 (Ørsta kommune) anførte klager at evalueringsmetoden forskjøv den oppgitte vekten av tildelingskriteriene. Ingen av anførslene førte frem, og nemnda kom til at oppdragsgiver ikke er forpliktet til å normalisere poengene på kvalitative tildelingskriterier – altså ikke plikt til å justere opp slik at beste tilbud får full score. Vår lesning av konsekvensen: uten normalisering kan poengforskjellene på kvalitet bli små, og da trekker kvalitetskriteriet mindre i totalen enn vekten isolert sett antyder.

Slik vi leser de to sakene, viser de hver sin side av samme mynt: modellen kan være ulovlig uten at det endrer resultatet, og den kan være lovlig selv om poengutslagene i praksis blir mindre enn prosentene gir inntrykk av.

Poenget vårt er ikke at du bør klage mer. Rettspraksisen gir oppdragsgiver stort rom her, og valget av modell kan bare i begrenset grad overprøves. Poenget er at du bør planlegge ut fra at prosentene og den reelle uttellingen kan være to forskjellige ting.

Hva du bør gjøre

Dette er råd og vurderinger fra oss, ikke krav i regelverket:

• Let etter modellen før du leser kravene. Står den beskrevet i konkurransegrunnlaget, har du langt på vei fasiten – og oppdragsgiver er bundet av den.
• Spør hvis den ikke står der. Still spørsmålet i god tid før spørsmålsfristen: hvilken modell brukes, hvilken poengskala, og hvor settes nullpunktet på pris? Svarene deles med alle tilbyderne, og et spørsmål om modellen røper ingenting om innholdet i tilbudet ditt.
• Spør hva som skiller 8 fra 10. DFØ er tydelig på at poengforskjellene skal gjenspeile oppdragsgivers reelle betalingsvilje. Da er det etter vårt syn legitimt å spørre hva som faktisk gir full uttelling.
• Se etter maksverdien når kvalitet prissettes. Bruker oppdragsgiver en modell som prissetter kvalitet, og modellen med maksverdier er oppgitt, ser du svart på hvitt hvor mange kroner kvaliteten er verdt. Det er trolig den mest presise informasjonen du kan få om betalingsvilje.
• Vurder prisspredningen i markedet. Er feltet priset tett, kan en høy prisvekt bety mindre i praksis enn prosenten antyder. Er spredningen stor, kan den bety mer.
• Ikke meld deg ut fordi pris er vektet høyt. 70 prosent pris med tett prisbilde kan i praksis avgjøres på kvalitet.

Gjelder dette i hele Europa?

Langt på vei, ja. Regelen om det økonomisk mest fordelaktige tilbudet og plikten til å oppgi relativ vekt følger av EUs anskaffelsesdirektiv (2014/24/EU), og Dimarso-dommen legges til grunn i hele EØS. Selve tenkemåten – les vektingen, finn modellen, regn på hva det betyr – bør derfor fungere like godt i en dansk eller nederlandsk konkurranse som i en norsk, selv om nasjonal praksis kan variere.

Det som er norsk, er kravet om at klima- og miljøhensyn skal vektes med minimum 30 prosent i kunngjøringspliktige anskaffelser der kriteriene vektes. Det ligger nå i anskaffelsesloven § 5b, etter regelverksendringen 1. juli 2026. I andre land kan miljøvektingen se helt annerledes ut.

Avslutningsvis

Vektingen er en av de viktigste opplysningene i en kunngjøring, men den er ikke hele svaret. Evalueringsmodellen er en stor del av resten, og den må du ofte hente inn selv. Det er en billig øvelse: ett spørsmål før spørsmålsfristen kan endre hele prioriteringen av arbeidet.

Som alltid er dette våre vurderinger og forståelse av regelverket, ikke juridisk rådgivning. Regelverket endrer seg, praksis utvikler seg, og hver konkurranse må vurderes konkret – så ta gjerne funnene her som et utgangspunkt, ikke en fasit.

Dette er et naturlig neste steg etter de sju tingene du bør sjekke i en kunngjøring – og henger tett sammen med hvordan du bygger strukturen i besvarelsen, som vi har skrevet om i tilbud som vinner offentlige anbud.

Vi i Cobrief tar gjerne en prat om hvordan du kan lese vekting og evalueringsmodeller mer treffsikkert i anbudene dere vurderer.