aktsomhetsvurdering

En aktsomhetsvurdering er en systematisk prosess der virksomheter kartlegger, forebygger og håndterer risiko for negative konsekvenser på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Metoden er basert på OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og er blitt et sentralt verktøy i offentlige anskaffelser etter at anskaffelsesloven § 5 påla oppdragsgivere å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Hvordan fungerer en aktsomhetsvurdering?

OECDs modell beskriver seks steg som utgjør en kontinuerlig prosess:

1. Forankre ansvarlighet i virksomhetens retningslinjer og styringssystemer
2. Kartlegge og vurdere faktisk og potensiell negativ påvirkning i egen virksomhet, leverandørkjeden og hos forretningsforbindelser
3. Stanse, forebygge eller redusere negativ påvirkning
4. Overvåke gjennomføring og resultater av tiltak
5. Kommunisere hvordan påvirkningen er håndtert
6. Sørge for gjenoppretting og klageordninger der det er påkrevd

Vurderingen skal være risikobasert og forholdsmessig — de mest alvorlige risikoene prioriteres først, og innsatsen tilpasses virksomhetens størrelse og kontekst.

Aktsomhetsvurderinger og offentlige anskaffelser

Åpenhetsloven (2022) pålegger større norske virksomheter å utføre aktsomhetsvurderinger og offentliggjøre en årlig redegjørelse. På EU-nivå styrker det nye aktsomhetsdirektivet (CSDDD) koblingen mellom aktsomhetsvurderinger og offentlige innkjøp ytterligere. For oppdragsgivere betyr dette at krav til aktsomhetsvurderinger kan stilles gjennom kravspesifikasjoner, tildelingskriterier og kontraktsvilkår. Forbrukertilsynet fører tilsyn med at loven overholdes.

I praksis innebærer dette at leverandører som deltar i offentlige konkurranser må dokumentere at de har rutiner for å kartlegge risiko i leverandørkjeden — spesielt for høyrisikoprodukter og -tjenester. Verktøy som Cobrief kan hjelpe leverandører med å identifisere konkurranser der slike krav stilles.

Aktsomhetsvurderinger er blitt en grunnleggende forutsetning for ansvarlige offentlige innkjøp. Med tydelige lovkrav i både åpenhetsloven og anskaffelsesloven, og en stadig strengere tilsynspraksis, forventes det at virksomheter har robuste systemer for å kartlegge og håndtere risiko knyttet til sosiale og miljømessige forhold i sine leverandørkjeder.