Norge har mistet kontrollen på 800 milliarder skattekroner

Vi var til stede på Kongsberg Agenda, der vår daglige leder og medgründer Jonas Klafstad holdt et innlegg om hvordan vi kan gjøre offentlige anbud enklere. Budskapet var ubehagelig tydelig: Norge har mistet kontrollen på 800 milliarder skattekroner.

Cobrief lager en KI-løsning for å svare på offentlige anbud, og over 2 500 bedrifter bruker tjenestene våre for å forenkle prosessen. Hele opptaket fra presentasjonen ligger her:

800 milliarder kroner, hvert eneste år

Leverandører i offentlige anbudskonkurranser bruker rundt 10 millioner timer i året på å svare på anbud. Vi ønsker å gjøre det enklere for dem, rett og slett fordi skattepengene våre får mest mulig verdi når flere konkurrerer.

Gjennom arbeidet vårt har vi oppdaget et kjempestort problem. Det sjokkerte Jonas selv første gang han forsto omfanget, og han skjønner ærlig talt ikke hvorfor ikke flere snakker om det: Det offentlige kjøper inn varer og tjenester for rundt 800 milliarder kroner i året. Det er busser, sykesenger, skolebøker, snømåking, veiskilt og lekeplasser. Alt sammen kjøpes inn gjennom offentlige anbud. Og veien inn til disse anbudene er langt mer lukket enn den burde være.

Slik burde det fungere

La oss ta turen til en litt slitt lekeplass. Det offentlige bestemmer seg for å bygge en ny. Hva gjør de? Jo, de går til Doffin, stedet der alle offentlige anbud lyses ut. Ti dyktige leverandører ser kunngjøringen og melder sin interesse. Det offentlige mottar ti tilbud, bruker tid på å finne det beste, og velger til slutt en vinner. Resultatet er en ny og fin lekeplass.

Hvorfor fungerer det sånn? Fordi loven sier at informasjonen om anbud skal være gratis, direkte og ubegrenset tilgjengelig. Slik slipper leverandørene til, og slik får vi konkurranse.

Men så enkelt er det dessverre ikke.

Slik fungerer det egentlig

La oss reise tilbake til den slitte lekeplassen. Det offentlige legger ut på Doffin at de trenger en ny lekeplass. Men Doffin har ingen anbudsvarsling, så ikke alle får med seg at konkurransen finnes. Allerede her mister vi noen av leverandørene som kunne levert.

De som faktisk fanger opp konkurransen, går til Doffin og trykker for å få konkurransegrunnlaget. Men hva møter dem? En dørvakt.

I virkeligheten tar nemlig en kommersiell aktør seg godt betalt for å varsle om nye anbud, og den samme aktøren sitter på rundt 90 prosent av hele informasjonskjeden i offentlige anbud. Aktøren er i tillegg eid av et amerikansk oppkjøpsfond. Alle som vil ha tilgang til anbudet, må altså forbi denne dørvakten.

Grunnen er at den komplette informasjonen om anbudet ikke ligger på Doffin. På Doffin ligger bare en kunngjøring om at det finnes noe, men du vet ikke hva det handler om. For å finne ut om dette er noe bedriften din kan levere på, må du forbi dørvakten. Og når noen først står der, er det fristende å ta litt betalt for å slippe dem inn.

Labyrinten

På scenen tok Jonas publikum med inn i labyrinten leverandørene står overfor.

Se for deg en konkurranse om laparoskopiske produkter til helseforetakene på Doffin. Du vil vite mer, så du scroller ned, og der er en stor, grønn knapp: «Gå til dokumentene». Du trykker, og forventer å få dokumentene. I stedet havner du på en helt ny landingsside hos en tredjepart, med en gigantisk pop-up: «Lei av å lete etter anbud? Prøv vår populære anbudsvarsling.» Den spiller på frykten for å gå glipp av noe. På toppen har nettleseren nettopp samlet opp en haug med markedsføringscookies du aldri har akseptert.

Du prøver å scrolle videre. Her er noen dokumenter. Du trykker for å laste dem ned. Ingenting skjer. Siden laster på nytt og sender deg til toppen. Du prøver igjen. Ingenting. Til slutt finner du en knapp som heter «Meld interesse», og først da frigjøres dokumentene slik at du kan laste dem ned.

Et annet anbud sender deg til en annen plattform, der du blir møtt av en innloggingsvegg. En tekst sier «Klikk her for å se kunngjøringen anonymt», uten at noe tyder på at teksten faktisk er en lenke. Trykker du på den, kommer du endelig til en side der du kan laste ned hvert enkelt vedlegg.

Er dette direkte og ubegrenset tilgjengelig? Neppe.

Konsekvensen er en leverandørskatt

For en stund tilbake ble Jonas kontaktet på LinkedIn av en kvinne som skulle levere sitt aller første anbud. «Dette er litt sprøtt», skrev hun. Dagen før hadde hun opprettet en gratis prøveperiode, og ble ringt opp av en selger som forsøkte å overbevise henne om at hun måtte ha et abonnement til over 43 000 kroner i året. Hun skulle få et «godt tilbud» hvis hun sa ja samme dag. Klassisk hastverk.

Hun brukte en hel dag på å finne ut om hun virkelig måtte betale for å kunne levere på anbudet sitt. Tilfeldigvis fant hun en av Jonas' poster på LinkedIn, der han forklarer at det er gratis å levere på offentlige anbud.

Problemet er at tilgangen du eventuelt skaffer deg, ikke er ubegrenset. Er dere mer enn én person som skal jobbe med anbudet i bedriften, må dere betale. I en organisasjon med 50 eller flere hundre ansatte er det sjelden bare én person som sitter med tilgangen. Det står til og med i aktørens egne vilkår at tilgangen ikke kan deles.

Hvem taper på dette? Bedriftene og samfunnet. Mange tror de må betale for å levere. Bedrifter vi har snakket med, betaler alt fra 30 000 til 700 000 kroner i året, bare for å ha tilgang, eller fordi de tror de må. Når vi belyser at det skal være gratis, og de tar kontakt for å si opp, blir de møtt med 15 måneders oppsigelse. Dette er i praksis en leverandørskatt.

Og oppå dette kommer alle de vanlige barrierene i en anbudsprosess, som er kompleks nok i utgangspunktet. Barriere på barriere på barriere. Hvordan i all verden skal vi da forvente at flere ønsker å delta?

Tallene som burde uroe oss

Du trenger ikke ta vårt ord for det. Du kan tro på DFØ. De har belyst dette problemet, senest fra scenen på anskaffelseskonferansen i fjor, der de fortalte at det offentlige mottar alt for få tilbud. I snitt er det bare 2 til 5 tilbud i hver anbudskonkurranse. Det burde vært minst det dobbelte.

Enda mer urovekkende: I rundt 20 prosent av alle anbud er det kun ett eller ingen tilbud. Og 160 av de 800 milliarder kronene vi bruker på offentlige innkjøp, går til det som i praksis er monopolsituasjoner.

Så vi spurte oss selv: Hvorfor kan en privat aktør sitte som portvakt med nøkkelen til all offentlig anbudsdata? Er det deres data? Ifølge deres egne vilkår påberoper de seg opphavsretten til konkurransegrunnlagene.

Vi tok kontakt og spurte rett og slett: Kan vi hente ut konkurransegrunnlagene, som ifølge anskaffelsesforskriften skal være gratis, direkte og ubegrenset tilgjengelige? Svaret vi fikk, var et ikke-svar. Og vi er ikke alene. Også DFØ, statens eget veiledningsorgan, har forsøkt å få tilgang til de samme konkurransegrunnlagene uten å lykkes. Hvordan skal de vite om miljøkravene de setter fungerer, hvis de ikke har dataene til å analysere?

Den gode nyheten er at løsningen er enklere enn du tror

Her er det gode: Det finnes en løsning, og den er langt enklere enn de fleste tror. I Estland, Nederland og Finland er dataene allerede åpent og fritt tilgjengelige, nedlastbare uten innlogging. I Nederland har staten til og med sitt eget konkurransegjennomføringsverktøy (KGV) som håndterer mye av det vi i dag overlater til private.

Forslaget vårt er konkret: Doffin må bli stedet der all anbudsdata ligger. Vi har foreslått for politikerne å dele det inn i tre steg:

1. Konkurransegrunnlagene må kunne lastes ned direkte på Doffin. I stedet for at du trykker «Gå til dokumentene» og sendes til en tredjepart, bør dokumentene rett og slett ligge der. Dette er det viktigste og enkleste vi kan gjøre, og det vil bryte forventningen om at dette er noe man må betale for.
2. Samle kommunikasjonen og endringene på Doffin. Spørsmål og endringer i en konkurranse dukker stadig opp, og i dag må du ofte forbi dørvakten igjen for å følge med. Samler vi dette på Doffin, blir det enklere for alle.
3. La leverandørene levere tilbud via Doffin. Dette er mer langsiktig, men vi har løst lignende før. Vi har Brønnøysundregistrene og Skatteetaten. Hvorfor skal vi ikke løse det for noe av det mest kritiske vi har, nemlig offentlige innkjøp?

Hvorfor samfunnet vinner

Samfunnet vinner enormt på dette. DFØ, politikere og offentligheten får mer oversikt og kontroll. Vi har allerede sett korrupsjonssaker der det nesten er umulig å vite omfanget, rett og slett fordi dataene er så vanskelige å få tak i. Med mer innsyn blir det også enklere for journalister å undersøke.

Vi får mer effektiv bruk av offentlige midler, vi demokratiserer innovasjon uten en leverandørskatt, og KGV-systemene får tilbake sin tiltenkte rolle: å gjøre det enklere å levere og drive gode anskaffelsesprosesser, ikke å tjene penger på usikkerhet og frykt.

Og omfanget er astronomisk. Får vi offentlige anskaffelser bare 1 prosent bedre, snakker vi om 8 milliarder kroner i året. Samtidig sitter vi og diskuterer skolenedleggelser.

Den tomme stolen

I ukene før Kongsberg Agenda inviterte vi en rekke politikere til å komme på scenen og gi oss svar. Vi har snakket med mange av dem det siste året, og de fleste blir ganske sjokkert når de hører hvordan det faktisk henger sammen. Men ingen hadde tid til å komme. De satt i budsjettforhandlinger, der de skal bli enige om hvordan offentlige midler skal brukes. Tenk hvor mye større budsjett de hadde hatt å forhandle om dersom dette problemet ble løst.

Derfor sto det en tom stol på scenen. Den representerte alle politikerne vi inviterte, men som ikke kom. Spørsmålene vi ville stilt dem, var:

• Er dere enige i at det offentlige bør eie sin egen data?
• Bør det ikke være tverrpolitisk enighet om å få kontroll over 800 milliarder kroner av fellesskapets midler?
• Hvorfor er det ikke lovfestet et krav om at offentlige innkjøpere må publisere anbudsinformasjon på Doffin?
• Og hvorfor i all verden aksepterer vi at nesten 20 prosent av alle offentlige anbud får ett eller ingen tilbud?

Bli med i kampen

Selv om stolen var tom, kan du være med å endre dette. Vi har laget siden anbudsdata.no, der du finner en kort film som forklarer mye av det Jonas tok opp på scenen. Den er allerede sett av rundt en halv million nordmenn på LinkedIn og i andre medier.

På siden finner du også lenker og e-postadresser til partiene du kan stemme på. Vi oppfordrer så mange som mulig til å løfte saken, med ett tydelig budskap: Doffin må bli stedet der anbudsdataen ligger.

For e-posten du sender i dag, kan ende opp med å spare Norge for mange milliarder i fremtiden.