EUs nye anskaffelsesregelverk: dette betyr det for norske leverandører

Et utkast til EUs nye anskaffelsesforordning har lekket, og er omtalt av blant andre Reuters, Bloomberg, Euronews og MLex. Den offisielle publiseringen er ventet 9. september. Vi i Cobrief har satt oss inn i utkastet på 170 sider, og her er det viktigste for deg som selger til det offentlige.

Først et forbehold: Dette er et utkast. Innholdet kan endre seg før forslaget legges frem, og deretter skal det forhandles i EU-parlamentet og Rådet. Men retningen er tydelig, og for norske leverandører er den i all hovedsak god.

Fra tre direktiver til én forordning

I dag styres offentlige anskaffelser i Europa av tre direktiver fra 2014, som hvert land har innført på sin måte. Det norske anskaffelsesregelverket bygger på disse gjennom EØS-avtalen.

Forslaget erstatter alle tre med én forordning som gjelder likt i hele EU. For leverandører som byr på kontrakter i flere land betyr det ett regelverk å forholde seg til, i stedet for 27 nasjonale varianter.

Kvalitet skal telle mer enn pris

Kontrakter skal som hovedregel tildeles etter beste forhold mellom pris og kvalitet. Utkastet setter et gulv: kvalitetskriterier skal utgjøre minst 30 prosent av poengene, og minst 50 prosent i arbeidsintensive kontrakter. Innkjøpere kan fravike kravet der kvaliteten sikres gjennom spesifikasjoner eller kontraktskrav.

Det blir med andre ord vanskeligere å vinne på lavest pris alene. For leverandører som konkurrerer på kvalitet, kompetanse og gjennomføringsevne er dette godt nytt.

Alle kontrakter over 10 000 euro skal registreres

Utkastet pålegger hvert land å etablere et nasjonalt datarom for anskaffelser, en rolle Doffin kan ta i Norge. Datarommene kobles til et felles datarom på EU-nivå.

Det mest interessante er hva som skal inn der: informasjon om alle kontrakter som omfattes av regelverket, med verdi på minst 10 000 euro, rundt 110 000 kroner, skal registreres innen 20 dager etter kontraktsinngåelse. Det gjelder også kjøp under dagens terskelverdier, og informasjon om fullførte kontrakter.

Hvor mye av dette som blir offentlig tilgjengelig, avgjøres senere i gjennomføringsregler. Målet i utkastet er likevel tydelig: mer åpenhet om hvem som kjøper hva, fra hvem, og hva resultatet ble. Lykkes det, blir småkjøp som i dag er usynlige, synlige, og leverandører får et langt bedre grunnlag for å forstå markedet. Mer åpne data betyr at flere kan delta. Cobrief hjelper leverandører å finne og svare på anbud, og med et slikt datagrunnlag kan vi forenkle enda mer.

Strengere krav til systemene bak anskaffelsene

Konkurransegjennomføringsverktøy (KGV) og andre eProcurement-tjenester får nye krav: de skal være etablert i EØS, eid og kontrollert fra EØS uten avgjørende innflytelse fra tredjeland, og all anskaffelsesdata skal lagres i EØS.

Norge er innenfor EØS, så norskeide leverandører oppfyller eierskapskravet. For systemleverandører med eierskap utenfor EØS kan dette derimot få store konsekvenser. EU-kommisjonen skal i tillegg tilby sin egen eProcurement-tjeneste som åpen kildekode.

Enklere å delta

Flere grep i utkastet senker terskelen for å levere tilbud:

Lever dokumentasjon én gang. En elektronisk egnethetstjeneste med digitale firmaprofiler skal gjøre at verifisert informasjon kan gjenbrukes på tvers av konkurranser og land.
Strammere kvalifikasjonskrav. Kravene skal begrenses til det som er nødvendig og forholdsmessig. Overdrevne omsetningskrav og ubegrunnede krav om tidligere erfaring fra offentlig sektor skal strammes inn. Det åpner døren for mindre og nyere leverandører.
Behovsplaner gir forutsigbarhet. Offentlige innkjøpere skal publisere en plan over kommende anskaffelser ved starten av hver budsjettperiode. Leverandører kan dermed posisjonere seg lenge før konkurransen kunngjøres.

Prosedyrene fornyes også. Standardprosedyren blir en åpen prosedyre med forhandling, supplert av en forenklet prosedyre for gjentakende kjøp av hyllevare og en egen prosedyre for innovasjonsutfordringer.

En dreining mot «Buy European»

Utkastet gir innkjøpere nye verktøy for å foretrekke europeiske leverandører. Tilbud kan avvises dersom mindre enn halvparten av verdien har opprinnelse i EU eller i land omfattet av EUs internasjonale avtaler, og innkjøpere kan gi slike tilbud fortrinn i evalueringen.

For norske leverandører er det to ting å merke seg. Systemkravene bruker EØS som grense, og der er Norge innenfor. Preferansereglene bruker begrepet «dekkede» leverandører, definert som land med handelsavtale med EU eller som er part i WTO-avtalen om offentlige anskaffelser. Norge er part i den avtalen, noe som peker mot at norske tilbydere regnes som dekket. Den endelige avgrensningen blir likevel et av de viktigste punktene å følge fremover.

Hva skjer nå

Forslaget legges etter planen frem 9. september. Deretter venter forhandlinger i EU-parlamentet og Rådet, en prosess som normalt tar flere år. Utkastet legger opp til at forordningen først gjelder to år etter ikrafttredelse, og for Norge kommer EØS-innlemmelse i tillegg.

Endringene ligger altså noen år frem i tid. Men retningen er satt: mer åpenhet, mer vekt på kvalitet, og lavere terskel for å delta. Vi følger prosessen og oppdaterer når forslaget publiseres i september.

Kilder

Reuters: «EU drafts 'Buy European' rules for public tenders to curb foreign dependence» (9. juli 2026)
Bloomberg: «Revamp of EU Public Procurement Rules Drives Made in Europe Push» (9. juli 2026)
Euronews: «Commission to tighten access to EU market as foreign interference concerns rise» (9. juli 2026)
MLex: «EU public-procurement revamp targets origin, green requirements in draft law»