EUs nye anskaffelsesforordning: nå er forslaget her. Hva ble med, og hva bør du følge med på?

I juli skrev vi om et lekket utkast til nye anskaffelsesregler i EU. Den 9. september 2026 la EU-kommisjonen frem det offisielle forslaget, kalt Public Procurement Act. Det kan være lett å tro at et forslag fra Kommisjonen er det samme som en ny lov. Men det er starten på en lang prosess, og mye kan fortsatt endre seg. Her går vi gjennom hva som ble med fra utkastet, hva som er annerledes, og hva du som norsk leverandør bør følge med på.

Fra tre direktiver til én forordning

Forslaget har fått saksnummeret COM(2026) 590. Det skal oppheve de tre anskaffelsesdirektivene fra 2014 og erstatte dem med én forordning. Det var også hovedgrepet i det lekkede utkastet, og det ble med.

Forskjellen er viktig. Et direktiv sier hva landene skal oppnå, og hvert land lager sine egne regler. En forordning gjelder direkte og likt i alle EU-land. Vi har en egen forklarerside om EU-anskaffelsesforordningen.

For Norge gjelder forordningen ikke automatisk. Den må først tas inn i EØS-avtalen, og deretter gjennomføres i norsk rett. Regjeringens EØS-notat sier at revisjonen trolig vil kreve endringer i anskaffelsesloven og forskriftene.

Kvalitet skal telle minst 30 prosent

Det lekkede utkastet hadde et gulv for hvor mye kvalitet skal telle i evalueringen. Det ble med. Beste forhold mellom pris og kvalitet blir hovedregelen for tildeling. Kvalitetskriterier skal vektes minst 30 prosent. I kontrakter som etter sin natur er arbeidsintensive, skal kvalitet vektes minst 50 prosent.

Oppdragsgiver kan fravike gulvet. Da må de forklare hvordan kvaliteten likevel sikres, for eksempel gjennom minstekrav i kravspesifikasjonen eller kontraktsvilkår. Kommisjonen kaller dette «comply or explain»: følg regelen, eller forklar hvorfor du ikke gjør det.

For deg som leverandør er dette, etter vårt syn, et av de viktigste punktene. Konkurranser som avgjøres på pris alene, blir det færre av. Det løfter verdien av å kunne beskrive kvalitet godt.

Nasjonalt datarom og registrering av kontrakter

Hvert land skal opprette eller utpeke et nasjonalt datarom for anskaffelser. Datarommet samler informasjon om anskaffelser i landet og kobles til EUs felles datarom. Dagens kunngjøringer erstattes av offentlige sammendrag som dekker hele kontraktsløpet, fra markedsdialog til fullført kontrakt.

Også kontrakter under terskelverdiene skal inn i datarommet. Forslaget sier at inngåtte og fullførte kontrakter med en verdi på minst 10 000 euro skal gjøres tilgjengelige der, senest 20 dager etter at kontrakten er inngått og fullført. Det var dette kravet som vakte oppmerksomhet i juli, og det ble med.

Hva det betyr for Doffin, er ikke avklart. Forslaget sier ikke noe om det norske systemet. Doffin kan bli det norske datarommet, eller kobles til et slikt rom. Det avgjøres i Norge.

Krav til plattformene: fri for kontroll fra tredjeland

I juli skrev vi at utkastet krevde at anskaffelsessystemene skulle være etablert og kontrollert i EØS, med lagring av data i EØS. Det ble med, og ordlyden er tydelig. Både leverandørene av plattformene og de nasjonale datarommene skal være etablert i EØS, eid og kontrollert av noen som er etablert i EØS, og ingen fra tredjeland skal ha avgjørende innflytelse over dem. Data om anskaffelser skal lagres i EØS.

At forslaget sier «EØS» og ikke «Unionen», er gode nyheter for norske leverandører av slike systemer. Norge er i EØS, men ikke i EU, så ordvalget betyr noe. Leverer du plattformer til offentlig sektor, er dette punktet likevel verdt å følge nøye gjennom forhandlingene.

Enklere å delta: once only og behovsplaner

Flere av forenklingene fra utkastet ble med. Kommisjonen vil bygge en felles digital markedsplass der nasjonale plattformer kobles sammen, og der utelukkelsesgrunner sjekkes automatisk. Bedrifter skal bare registrere opplysningene sine én gang. Det er once only-prinsippet.

En ny elektronisk egnethetstjeneste skal bli hovedbeviset for at du ikke rammes av utelukkelsesgrunner. Slik vi leser forslaget, videreføres ikke ESPD-skjemaet som dokument. I stedet deler du en digital profil. Kommisjonen anslår at leverandørene sparer 570 millioner euro i året på forenklingene.

Det lekkede utkastet krevde også at oppdragsgivere publiserer behovsplaner ved starten av hver budsjettperiode. Det kravet finner vi ikke igjen i forslaget. Bestemmelsen om forberedelser handler om markedsdialog, som oppdragsgiver kan velge å gjennomføre og da må kunngjøre. Slik vi leser det, er behovsplanene tatt ut.

Tre prosedyrer i stedet for fem

Dagens fem prosedyrer blir til tre, slik utkastet varslet:

Åpen prosedyre: alle kan levere tilbud fra start. Oppdragsgiver bestemmer på forhånd om det skal forhandles. Kommisjonen sier at forhandling kan brukes i alle prosedyrer der oppdragsgiver ønsker det.
Dynamisk prosedyre: oppdragsgiver bygger en leverandørbase som nye leverandører kan slutte seg til underveis, og tildeler enkeltkontrakter fra den.
Innovasjonsprosedyre: for løsninger som ikke finnes i markedet ennå. Prosedyren dekker både utviklingen og kjøpet etterpå. Kommisjonen sier at de immaterielle rettighetene som hovedregel skal bli hos selskapene som utvikler løsningen.

Den åpne prosedyren med forhandling bryter med dagens forhandlingsforbud i åpen anbudskonkurranse. Det endrer hvordan du bør tenke om førstetilbudet.

Europeisk preferanse: fra regel til verktøykasse

Her skiller forslaget seg mest fra omtalen i juli. Da ble det beskrevet som en regel om å avvise tilbud der under halvparten av verdien kom fra EU eller land med avtale. I forslaget er europeisk preferanse et felles rammeverk med tiltak oppdragsgiver kan velge å bruke. Kommisjonen skal tilby et verktøy for å fastslå hvor leverandører og produkter kommer fra.

Oppdragsgiver kan blant annet utelukke tilbud fra land som ikke har anskaffelsesavtale med EU. De kan også avvise et tilbud der under 50 prosent av den estimerte verdien kommer fra EU eller «dekkede» land. Grensen fra juli finnes altså fortsatt, men som en mulighet oppdragsgiver kan velge, ikke som en fast regel. Kommisjonen kan gjøre tiltakene obligatoriske, for eksempel når et tredjeland ikke gir EU-bedrifter rettferdig markedsadgang, eller når forsyningssikkerhet står på spill.

For norske leverandører er det avgjørende om vi regnes som «dekket». Norge er part i WTO-avtalen om offentlige anskaffelser, og EØS-avtalen har egne forpliktelser om anskaffelser. Slik vi leser forslaget, peker det mot at norske leverandører likebehandles med EU-leverandører. Men plasseringen av EØS-landene avgjøres i EØS-innlemmelsen, ikke i forslaget.

Tidslinjen videre

Forslaget er ikke vedtatt. Det skal forhandles i Europaparlamentet og Rådet før det kan bli lov. Kommisjonen foreslår at forordningen først får anvendelse to år etter at den trer i kraft. Etter vårt syn betyr det tidligst 2029. Dette vet vi om løpet nå:

Kommisjonen tar imot innspill til forslaget på sine egne sider. Fristen forlenges dag for dag til forslaget finnes på alle EU-språk, så sjekk Kommisjonens side for gjeldende dato.
Rådets arbeidsgruppe for offentlige anskaffelser møttes 29. og 30. oktober 2026, med rettslig form som eget tema på dagsordenen. Valget mellom forordning og direktiv diskuteres altså fortsatt.
Nærings- og fiskeridepartementet har forslaget på høring i Norge, med frist 2. desember 2026. Departementet holder også innspillsmøte 5. november 2026.
Når forordningen er vedtatt i EU, må den tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Det kan gjøre at norske leverandører møter reglene senere enn EU-leverandører.

Hva du bør gjøre nå

Dagens regler gjelder i flere år til. Her er det lurt å gjøre følgende:

Bygg kapasitet til å beskrive kvalitet. Gulvet på 30 prosent gjør gode kvalitetsbeskrivelser mer verdt.
Hold orden på registrerte opplysninger om bedriften. Once only forutsetter at det som ligger i registrene, er riktig.
Sjekk hvor stor del av verdien dere leverer som kommer fra land utenfor Europa. Det kan få betydning hvis europeisk preferanse tas i bruk.
Bruk høringsrundene. Både Kommisjonen og departementet vil ha innspill fra leverandører.

Avslutningsvis

Det meste fra det lekkede utkastet ble med: én forordning, kvalitetsgulvet, datarommene, once only og de tre prosedyrene. Europeisk preferanse er omformet til en verktøykasse, og flere detaljer er fortsatt uklare. Veien til vedtak er lang, og for Norge kommer EØS-innlemmelsen i tillegg. Vi følger saken og oppdaterer forklarersidene når forslaget endrer seg.

Innholdet her er Cobriefs vurderinger og ment som veiledning, ikke som juridisk rådgivning.

Vi i Cobrief tar gjerne en prat om hva de nye reglene kan bety for dere.