konsesjonskontraktforskriften

Konsesjonskontraktforskriften (forskrift om konsesjonskontrakter) er regelverket som styrer hvordan det offentlige inngår konsesjonskontrakter — avtaler der leverandøren ikke får vanlig betaling, men i stedet får retten til å utnytte tjenesten eller bygge- og anleggsarbeidet kommersielt. Tenk på det som forskjellen mellom å leie inn noen til å drive en kantine (vanlig kontrakt) og å gi noen retten til å drive kantinen og tjene penger på salget (konsesjon).

Hvordan fungerer konsesjonskontraktforskriften?

Forskriften bygger på EU-direktiv 2014/23/EU og trådte i kraft 1. januar 2017. Den dekker både tjenestekonsesjoner og bygge- og anleggskonsesjoner, og gjelder for alle offentlige oppdragsgivere. Det som skiller en konsesjonskontrakt fra en ordinær anskaffelse er at driftsrisikoen overføres til leverandøren — leverandøren er altså ikke garantert å få dekket sine investeringer eller driftskostnader.

Når verdien overstiger EØS-terskelverdien på 57,8 millioner kroner (2024–2026), må konkurransen kunngjøres i hele EØS-området. Et viktig særtrekk er at forskriften ikke fastsetter bestemte anskaffelsesprosedyrer — oppdragsgiveren har et stort handlingsrom for hvordan konkurransen gjennomføres, så lenge de grunnleggende prinsippene om konkurranse, likebehandling og forutberegnelighet overholdes.

Typiske eksempler på konsesjonskontrakter

• Drift av parkeringsplasser — leverandøren tjener på parkeringsavgifter
• Kantinedrift — leverandøren tjener på matsalg til ansatte og besøkende
• Drift av idrettsanlegg — leverandøren får inntekter fra billetter og utleie
• Bomveiprosjekter — leverandøren finansierer veibygging og tjener på bompenger

Konsesjonskontrakter skal i utgangspunktet ikke vare lenger enn fem år, med mindre leverandøren trenger lengre tid for å tjene inn investeringene. Verktøy som Cobrief gjør det enklere å oppdage konsesjonskonkurranser som kunngjøres på Doffin.

Konsesjonskontraktforskriften skiller seg fra FOA ved at den er skreddersydd for kontrakter der leverandøren bærer den økonomiske risikoen. Brudd på forskriften kan klages inn til KOFA, som har full kompetanse til å behandle saker om konsesjonskontrakter. For leverandører som vurderer å ta på seg konsesjonsoppdrag, er det avgjørende å forstå at driftsrisikoen — og dermed muligheten for både gevinst og tap — ligger hos dem.